Når observatøren og mottakeren blir én

For meg har Whole and Human aldri handlet om to separate virkeligheter.
Det har handlet om hvordan samme erfaringen gradvis forandrer karakter. Det menneskelige er den delen som føler, sanser, uttrykker, skaper, lengter, elsker, sørger, ler og lever livet direkte. Det er den delen som beveger seg gjennom erfaring. Det jeg kaller whole opplever jeg som noe annet. Ikke som en identitet. Ikke som en person. Men som den stille bevisstheten som registrerer. Den som ser. Den som vet at den eksisterer før den vet noe annet. Den som er til stede gjennom alle erfaringene uten selv å være begrenset av dem. Gjennom store deler av livet opplevde jeg disse som to forskjellige perspektiver. En del av meg observerte. En annen del levde. Whole and Human oppstod da jeg begynte å oppdage hvordan disse to kvalitetene ikke lenger opplevdes som adskilte. Hvordan den som registrerer og den som mottar gradvis begynte å bli én og samme erfaring. Dette er min opplevelse av hvordan bevissthet og energi begynte å smelte sammen i meg – og bli Whole and Human:

Jeg har lenge trodd at det jeg forsøkte å finne var de riktige ordene. At hvis jeg bare kunne beskrive det presist nok, tydelig nok eller vakkert nok, ville noe falle på plass. At vi ville møtes. Gjennom store deler av livet har jeg båret en opplevelse av å se noe som ofte ikke ble møtt slik jeg selv opplevde det. Det skapte en nesten umerkelig bevegelse i meg:

“Hvis jeg bare finner de riktige ordene, kan vi møtes.”

Jeg ser nå hvor mye kjærlighet som lå i den bevegelsen. Det var ikke et ønske om å overbevise. Ikke et behov for å ha rett. Ikke et forsøk på å gjøre andre feil. Det var kjærlighet. Et ønske om forbindelse. Et håp om gjensidighet. Et håp om at hvis det jeg registrerte kunne uttrykkes tydelig nok, ville det bli mottatt slik jeg opplevde det. Men de siste dagene har noe begynt å løsne. Jeg oppdaget at det kanskje aldri var ordene som manglet. For hvis møtet var avhengig av de riktige ordene, ville jeg før eller siden ha funnet dem.

I stedet begynte jeg å se noe annet. Jeg begynte å se at jeg hele tiden hadde vært registrereren. Den som observerte. Den som la merke til. Den som så. Men jeg hadde samtidig ventet på at noen andre skulle bli mottakeren. Som om registreringen først ble virkelig når den ble tatt imot utenfra. Så kom en enkel erkjennelse:

Jeg kan være både registrereren og mottakeren. Jeg kan ta imot det jeg selv registrerer. Ikke som en erstatning for andre mennesker. Ikke som en tilbaketrekning fra livet.

Men som en hjemkomst.

For i det øyeblikket jeg selv mottar det jeg ser, trenger ikke registreringen lenger å reise ut av meg for å bli virkelig. Den er allerede virkelig. Kanskje var det dette jeg egentlig hadde lett etter. Ikke de riktige ordene. Ikke det perfekte møtet. Men tillatelsen til å ta imot min egen erfaring fullt ut. Da skjer det noe merkelig. Ansvaret for å oversette begynner å slippe. Den delen av meg som hele tiden forsøkte å bygge bro mellom det jeg så og det andre kunne forstå, kan endelig hvile. Ikke fordi det er noe galt med språk. Ikke fordi det er noe galt med å dele. Men fordi eksistensen av det jeg ser ikke lenger avhenger av at noen andre ser det også. Det er en stor lettelse i det. Som om en gammel oppgave er ferdig. Som om noe som har forsøkt å komme hjem i mange år endelig har funnet veien. Ikke gjennom bedre forklaringer. Men gjennom mottakelse.

Fra meg selv.

Det som fascinerer meg mest, er at dette ikke føles som noe som må oppnås. Det føles heller som noe som allerede har vært til stede, men som jeg ikke tidligere hadde lagt merke til på denne måten. Kanskje er muligheten til å være både den som registrerer og den som mottar ikke unik for meg. Kanskje er det en kvalitet ved menneskelig erfaring som alltid har vært tilgjengelig. Hvis det er slik, kan det forklare den lettelsen jeg kjenner. For når det jeg registrerer får lov til å bli mottatt av meg selv, blir jeg mindre avhengig av andres bekreftelse, forståelse eller gjenkjennelse for å vite at min erfaring er virkelig.

Det frigjør energi.

Ikke fordi jeg trekker meg bort fra livet eller andre mennesker. Men fordi mindre av min oppmerksomhet går med til å lete etter mottakelse utenfor meg selv. Noe kan endelig få hvile. Og noe annet kan begynne å leve. Dette er noe av det jeg mener med Whole and Human. Ikke at det menneskelige forsvinner. Ikke at bevisstheten trekker seg bort fra livet. Men at den som registrerer og den som mottar ikke lenger oppleves som adskilt. At det som ser, og det som lever, får lov til å være én og samme erfaring.