Å se andre gjennom oss selv, del II

Etter hvert som orienteringen fortsetter å skifte, begynner noe enda mer subtilt å oppløses. Det er ikke bare slik at jeg ikke lenger trenger et annet menneske til å fortelle meg hvem jeg er. Jeg trenger heller ikke lenger min egen opplevelse til å fortelle meg hvem den andre er.

Det betyr ikke at jeg slutter å observere.

Det betyr at jeg i stadig større grad blir oppmerksom på ikke å forveksle min opplevelse av et annet menneske med hvem dette mennesket faktisk er. Min opplevelse er virkelig. Den forteller meg noe om hva som skjer i meg når vi møtes.

Men den forteller meg ikke automatisk hvem du er.

Dette forandrer relasjonens natur på en grunnleggende måte. Den andre trenger ikke lenger å bekrefte meg. Heller ikke trenger de å legemliggjøre mine forklaringer, mine håp eller mine konklusjoner.

De har ikke lenger ansvar for å fullføre min forståelse av virkeligheten.

De er ganske enkelt et annet menneske. Ikke mer. Ikke mindre.

Paradoksalt nok forandrer dette også min egen frihet.

Så lenge jeg trenger at et annet menneske skal gjenkjenne det jeg ser, være enig i det jeg forstår, eller komme dit jeg selv har kommet, forblir min egen erfaring stille knyttet til deres.

Selve håpet kan bli en subtil form for binding.

Ikke fordi håp er noe galt. Men fordi det i stillhet plasserer en del av livet mitt i en fremtid som er avhengig av et annet menneske. Idet denne bindingen gradvis mykner, blir noe uventet mulig.

Jeg kan la et annet menneske få være akkurat slik de er.

Ikke fordi jeg har blitt likegyldig. Men fordi jeg ikke lenger trenger deres måte å erfare virkeligheten på for å fullføre min egen Dette er ikke slutten på relasjonen. Kanskje er det begynnelsen på å møte hverandre uten å gjøre hverandre ansvarlige for hvem vi er.

Og kanskje er nettopp det ett uttrykk for frihet.